– Å skaffe verden nok mat etterhvert som vi stadig blir flere mennesker er en stor utfordring. Noe av nøkkelen tror vi ligger i å bruke havet i større grad enn vi gjør i dag. Bare to prosent av den maten vi produserer kommer fra havet, resten blir produsert på landjorda. Samtidig vet vi at biomasseproduksjonen i havet og på land fordeler seg omtrent likt og derfor er det et paradoks at vi ikke produserer mer mat fra havet, sier Jorunn Skjermo som er seniorforsker i Sintef.

I Sintef er de i gang med prosjekter der de dyrker makroalger, og da særlig tare, siden taren er hurtigvoksende og er relativt lett å dyrke.

– Vi mener også at tareproduksjon egner seg for oppskalering til produksjon i stor skala. Sukkertare og butare er de to viktigste sortene som vi dyrker. Sukkertaren er faktisk en av de plantene som vokser aller raskest i hele verden, forteller hun.

Produksjonen må automatiseres

Sintef arbeider med hele verdikjeden fra dyrking til innhøsting, men også den videre bearbeidingen som må til for å få ferdige produkter av taren.

– Blant annet ser vi på hvordan metodene for dyrking kan mekaniseres og automatiseres. Hittil har vi gjerne studert Østasiatiske produksjonsmetoder. Der bruker de mye arbeidskraft i forbindelse med dyrkingen, men hvis vi skal ha tareproduksjon i Norge, må vi produsere med langt færre mennesker, siden vi er et land med høye kostnader. Derfor trenger vi maskiner og automatikk som kan gjøre store deler av jobben slik at vi får ned produksjonskostnadene, fortsetter Skjermo.

Sintef har to konsesjoner der de dyrker tare, en konsesjon på Hitra og den andre på Frøya. Begge disse stedene har god næringstilførsel med næringssalter som taren liker og som gir gode vekstvilkår.

Prosessering

Før taren kan bli til salgbare produkter må den igjennom en prosessering:

– Tørking er for eksempel en av de metodene vi forsker på siden den gir en skånsom konservering. Hvordan vi prosesserer avhenger av hva slags produkter vi skal lage av taren. Vi har også arbeidet med metoder for å ekstrahere protein fra taren, dette proteinet er ment brukt i fôr. Etter at proteinet er tatt ut, prøver vi også å ta vare på restproduktene slik at vi kan bruke dem til andre ting, som for eksempel søtningsstoff og i medisiner, forklarer hun.

Proteinet som produseres testes foreløpig ut på mink og sau, men på sikt er det ønskelig å bruke dette proteinet som fôr til oppdrettslaks.

– Oppdrettsnæringen er i stor vekst og har et stort behov for nye fôrvarianter og proteinkilder. I dag importeres veldig mye av det fôret som næringen bruker, blant annet soyaprotein fra Sør-Amerika.

Gode forutsetninger for norsk produksjon

Å dyrke mat i havet har en rekke fordeler. Man slipper å legge beslag på verdifull matjord, det brukes heller ikke kunstgjødsel eller ferskvann i produksjonen.

– Siden vi ikke bruker ressurser det er begrensninger på, og heller ingen sprøytemidler, er denne produksjonen veldig bærekraftig og miljøvennlig.

– Et annet interessant aspekt er at vi har veldig gode forutsetninger for å lykkes med denne typen produksjon i Norge. Vi har en lang kyst hvor vi har identifisert flere gode områder som vil egne seg godt for tareproduksjon. I tillegg har vi mye kompetanse om havbruk og en sterk havbruksnæring. Kombinert med gode forsknings- og utviklingsmiljøer har vi totalt sett et veldig godt utgangspunkt, avlslutter Skjermo.