Av Petter Haas Brubakk, Administrerende direktør, NHO Mat og Drikke

Verdikjeden for mat og drikke er en av de få komplette verdikjedene i Norge, fra råvare, via foredlingsindustri, varedistribusjon og dagligvarebutikker, frem til kjøkkenbordet hjemme hos forbrukerne. For å lykkes med å sikre en mer klimasmart mat- og drikkeproduksjon må vi samarbeide på tvers av verdikjeden, og tenke klimafotavtrykk og ressurseffektivitet i alle ledd. For bedriftene som produserer mat og drikke betyr det søkelys på blant annet energiforbruk, prosessutslipp, produktutvikling, emballasje, distribusjon og ikke minst matsvinn.

Matsvinnet skal halveres

Det er alt annet enn bærekraftig at vi nordmenn kaster hver femte handlepose med mat. Jeg er derfor svært stolt over at NHO Mat og Drikke og mer enn 40 av medlemsbedriftene har inngått en historisk avtale med myndighetene og en samlet matbransje, om å halvere matsvinnet i Norge innen 2030. Avtalen er unik i verdenssammenheng, og føyer seg inn i en norsk tradisjon for at store samfunnsoppgaver kan løses gjennom samarbeid mellom myndigheter og næringsliv.

Norge er i disse dager i dialog med EU om å inngå en avtale om et klimarammeverk og felles gjennomføring i såkalt ikke-kvotepliktig sektor, det vil si transportsektoren (unntatt luftfart), oppvarming av bygg, avfall og jordbruk. Store deler av mat- og drikkenæringens virksomhet faller inn under ikke-kvotepliktig sektor ved at utslipp fra transport og bygg omfattes. Jordbruket, som leverer råvarer til store deler av næringen, er også en del av ikke-kvotepliktig sektor.

Mat- og drikkenæringen er i samme båt som andre næringer i arbeidet med å redusere fossile utslipp fra transport og bygg. En samlet verdikjede for matproduksjon har satt seg et ambisiøst mål om at alle fossile utslipp skal være redusert med minst 50 prosent i 2030 og være i null i 2050. Utslippene knyttet til råvarene fra jordbruket og dermed klimaavtrykket for mange av sluttproduktene reiser imidlertid mer krevende utfordringer.

Jordbrukssektoren inkluderes

Jordbruket er en nykomling i klimaarbeidet, både globalt, i EU og i Norge. Det har så langt ikke vært krav til utslippskutt fra biologisk produksjon. Nå skjer utformingen av EUs klimapolitikk for jordbrukssektoren i ekspressfart. Det er utfordrende, fordi kunnskapen på området er delvis ikke-eksisterende, mangelfull og i en tidlig fase. Der andre sektorer har hatt lengre tid på å utforske effektiviteten og kostnaden av ulike tiltak og utløsende virkemidler, kan vi nå risikere at umodne og delvis teoretiske løsninger blir lagt til grunn for sektorens klimakutt.

En mislykket klimapolitikk i jordbrukssektoren kan dessuten føre til karbonlekkasje. Norske mat- og drikkeprodusenter er blant de ledende i verden på klimasmart produksjon. Dersom klimapolitikken i for stor grad reduserer lønnsomheten i produksjonen, vil det føre til at mer av maten som konsumeres er importert fra land med mindre klimaeffektiv matproduksjon og at utslippet dermed bare flyttes ut av Norge. Det gir i så fall ikke reell klimaforbedring, og i mange tilfeller kan det øke utslippet.

Mat-, drikke- og bionæringen vil gjøre sin del av arbeidet for å nå klima- og bærekraftmålene i tråd med Norges nasjonale forpliktelser, men vi må unngå at reduksjonsmålene for ikke-kvotepliktig sektor svekker næringens konkurransekraft overfor utenlandske aktører. Skal vi lykkes med det må vi ta informerte og kunnskapsbaserte valg og beslutninger. Da trengs det mer kunnskap om sammenhenger, tiltak, kostnader og potensial for klimakutt i næringen. Samtidig må vi handle raskt, vi har bare tiden og veien om vi skal nå de viktige og ambisiøse klimamålene vi har satt oss.